Tradisjonelt har rusmiljøa dårleg rykte på seg når det gjeld vennskap. Der rår ei førestilling om at ingen eigentleg er venner i eit sånt miljø. Førestillingar og fordommar er sjølvsagt ikkje sanningar.
I eigne intervju er rus og vennskap eit gjennomgåande viktig tema og for tida arbeider eg med eit kapittel i avhandlinga som har denne tittelen. Det er som regel saman med venner ein rusar seg, og kven ein er saman med kan ha tyding for korleis ein opplev rusen. Rusen påverkar vennskapen og vennskapen påverkar rusen.
Det er ofte venner som saman kjem fram til kva stoff dei vil prøve, som førebur seg saman og rusar seg saman. I etterkant kan dei diskuterer korleis opplevinga var og om dei eventuelt har lyst å gjere det fleire gonger. Venner kan korrigere kvarandre sitt rusmiddelforbruk både i positiv og negativ retning. Venner kan oppleve å komme nærmare kvarandre når dei har rusa seg saman. Rusmidlane kan gjere vennskapen meir eksklusiv, dei har noko hemmeleg saman, som gjer vennskapen meir spennande og moro. Det kan og skape avstand til venner som ikkje har erfaring med rusmidlar. Sterke vennskap som også inkluderer rusmiddelbruk kan dessutan gjere det meir vanskeleg å velje vekk rusmidlane - vel ein vekk rusmidlane, vel ein samstundes vekk vennskapen. Nokre eg har intervjua har derfor valt å velje vekk rusmidlane saman (og heldt på vennskapen), og fleire har missa mange venner etter å ha valt vekk rusmidlane.
Krangling og uvenskap som følgje av rus er ikkje noko ukjent fenomen. I eigne intervju har det komme fram at mykje av kranglinga (særskilt blant mennene) handlar om pengar, kjøp og sal av stoff, og kor vidt ein kan stole på kvarandre eller ikkje.
Fleire av jentene har fortalt om sterke venninneforhold men dei har og fortalt at dei "alltid" har hatt mykje gutevenner og framstilte at dei ofte var einaste jenta på fest saman med gutane. I intervjua tematiserte eg derfor om dei kjente seg trygge på at ingen ville "gjere dei noko" når dei var rusa (og dermed meir sårbare for seksuelle overgrep). Dei meinte dei kunne stole på kompisane og kjente seg derfor ikkje utrygge sjølv om dei ofte var einaste jenta. Eg fekk likevel fortalt historier om seksuelle overgrep mellom venner. Tidlegare forsking har også vist at dette ofte er rammene som seksuelle overgrep førekjem innafor.
I det heile tatt ber intervjua preg av at rusmidlar og vennskap flettar seg i kvarandre på kompliserte måtar. Nokre idear/kommentarar om kva som er interessant å sjå nærare på i det høve?
tirsdag 6. april 2010
onsdag 10. mars 2010
Om tilgang på stoff
Stoff er heilt klart mindre tilgjengeleg i bygdene enn i byane og har heller ikkje "opne salsplassar" som ein finn i både Oslo (t.d. ved Akerselva og tidlegare "Plata") og Bergen (Nygårdsparken). Slik sett kan det vere meir "styr" med å skaffe stoff utafor byane. Sal av stoff føregår i stor utstrekning i det private rommet, ofte heime hjå den som sel eller heime hjå den som kjøper. Ikkje sjeldan føregår "delinga" på festar. For å få tilgang til stoff lyt ein derfor kjenne nokon som kan gje ein tilgang.
Materiale mitt tyder på at fleire av brukarane har sjølv vore aktive i å skape tilgang på ulike stoff. Fleire av dei eg har intervjua, byrja å eksperimentere med illegale rusmidlar (i første omgang hasj) på 90-talet og har fortalt at tilgangen var heller dårleg på den tida. Dei kjente til at fleire vaksne/eldre personar i Årdal brukte hasj på den tida, men dei fekk ikkje tilgang på stoffet via desse. Det kan dermed tenkast at ulike "brukarmiljø" i Årdal har avgrensa kontakt med kvarandre. Ungdommane måtte sjølv syte for å få tak i stoffa dei ville bruke. Typisk gjekk fleire kompisar saman i spleiselag og fekk slik råd til å reise til Oslo og kjøpe hasj i litt større mengdar. Det var vanleg at ein eller to personar reiste og handla på vegne av heile spleiselaget. Kontaktar i Oslo var enkelt å få etablert, og når ein først hadde tatt turen til Oslo for å kjøpe hasj, så kjøpte ein oftast i litt større mengder. Dette førte igjen til at dei brukte mykje (hasj) i perioden etter kjøp, for ein kunne bli nervøs av å ha stoff liggande så det var best å bli kvitt det relativt kjapt... Ein visste dessutan ikkje når ein fekk tak i hasj neste gong, så det gjaldt å røyke når ein hadde høve til det. Dette ser ut til å ha endra seg, og intervjua gjev inntrykk av at tilgangen til både hasj og andre illegale rusmidlar i dag er langt meir stabil.
At det i hovudsak er brukarar sjølv som er seljarar av stoff og slik finansierer eige bruk, er også kjent frå tidlegare forsking. Men det kan tenkast at der vil vere andre utfordringar knytt til dette på mindre plassar i forhold til større plassar; forholda er mindre og relasjonane mellom seljar og kjøpar er oftare tettare og nærare. Å selje stoff til kompisar og i tillegg tene pengar på det, går dessutan utover rammene for kva eit vennskap skal stå i. For ikkje å snakke om rammene for kva eit kjærleiksforhold skal stå i (fleire jenter fortel nettopp at dei får stoffet gratis). Fleire eg intervjua har vore involvert i sal av stoff og fortalte at det kom mykje krangling og uvennskap med dette. Det var usemje om kor mykje seljaren skulle tene og krangling om at nokre personar fekk betre pris enn andre. I utgangspunktet var det ofte spleiselag som låg til grunn for "handleturane", men der var ingen løyndom at den som reiste til Oslo, skulle få dekka utgifter til turen samt ha lønn for både arbeid og risiko. Det var derimot usemje om kor mykje han skulle tene på det.
Det er grunn til å tru at spleiselaga blir mindre relevante etterkvart som nokre enkeltpersonar får både erfaring og tilgang på stoff, nettopp på bakgrunn av spleiselaga. I tillegg til ynskje om meir forteneste har dette også samanheng med ynskje om å vere meir "diskré" - for jo fleire som var involvert i planlegging av større innkjøp, jo større risiko var det å bli tatt.
På fleire måtar er dette ikkje heilt ulikt med korleis kjøp og sal også føregår i byane - men det er nokre sentrale forskjellar, den viktigaste er truleg relasjonen mellom kjøpar og seljar, som ofte vil vere nærare på småplassar. Kva konsekvensar får dette for den vidare rusmiddelbruken?
Materiale mitt tyder på at fleire av brukarane har sjølv vore aktive i å skape tilgang på ulike stoff. Fleire av dei eg har intervjua, byrja å eksperimentere med illegale rusmidlar (i første omgang hasj) på 90-talet og har fortalt at tilgangen var heller dårleg på den tida. Dei kjente til at fleire vaksne/eldre personar i Årdal brukte hasj på den tida, men dei fekk ikkje tilgang på stoffet via desse. Det kan dermed tenkast at ulike "brukarmiljø" i Årdal har avgrensa kontakt med kvarandre. Ungdommane måtte sjølv syte for å få tak i stoffa dei ville bruke. Typisk gjekk fleire kompisar saman i spleiselag og fekk slik råd til å reise til Oslo og kjøpe hasj i litt større mengdar. Det var vanleg at ein eller to personar reiste og handla på vegne av heile spleiselaget. Kontaktar i Oslo var enkelt å få etablert, og når ein først hadde tatt turen til Oslo for å kjøpe hasj, så kjøpte ein oftast i litt større mengder. Dette førte igjen til at dei brukte mykje (hasj) i perioden etter kjøp, for ein kunne bli nervøs av å ha stoff liggande så det var best å bli kvitt det relativt kjapt... Ein visste dessutan ikkje når ein fekk tak i hasj neste gong, så det gjaldt å røyke når ein hadde høve til det. Dette ser ut til å ha endra seg, og intervjua gjev inntrykk av at tilgangen til både hasj og andre illegale rusmidlar i dag er langt meir stabil.
At det i hovudsak er brukarar sjølv som er seljarar av stoff og slik finansierer eige bruk, er også kjent frå tidlegare forsking. Men det kan tenkast at der vil vere andre utfordringar knytt til dette på mindre plassar i forhold til større plassar; forholda er mindre og relasjonane mellom seljar og kjøpar er oftare tettare og nærare. Å selje stoff til kompisar og i tillegg tene pengar på det, går dessutan utover rammene for kva eit vennskap skal stå i. For ikkje å snakke om rammene for kva eit kjærleiksforhold skal stå i (fleire jenter fortel nettopp at dei får stoffet gratis). Fleire eg intervjua har vore involvert i sal av stoff og fortalte at det kom mykje krangling og uvennskap med dette. Det var usemje om kor mykje seljaren skulle tene og krangling om at nokre personar fekk betre pris enn andre. I utgangspunktet var det ofte spleiselag som låg til grunn for "handleturane", men der var ingen løyndom at den som reiste til Oslo, skulle få dekka utgifter til turen samt ha lønn for både arbeid og risiko. Det var derimot usemje om kor mykje han skulle tene på det.
Det er grunn til å tru at spleiselaga blir mindre relevante etterkvart som nokre enkeltpersonar får både erfaring og tilgang på stoff, nettopp på bakgrunn av spleiselaga. I tillegg til ynskje om meir forteneste har dette også samanheng med ynskje om å vere meir "diskré" - for jo fleire som var involvert i planlegging av større innkjøp, jo større risiko var det å bli tatt.
På fleire måtar er dette ikkje heilt ulikt med korleis kjøp og sal også føregår i byane - men det er nokre sentrale forskjellar, den viktigaste er truleg relasjonen mellom kjøpar og seljar, som ofte vil vere nærare på småplassar. Kva konsekvensar får dette for den vidare rusmiddelbruken?
mandag 22. februar 2010
Hasj
Hasj er det mest utbreidde illegale rusmiddelet i Noreg (og elles i dei vestlege landa). Stoffet har blitt meir vanleg dei seinare åra og dette har fått nokre forskarar til å snakke om ei normalisering når det gjeld bruk av hasj. I Noreg er det likevel meir vanleg å ikkje bruke hasj enn å bruke det.
Alle mine intervjupersonar har brukt hasj og det er heilt klart det mest brukte stoffet. Det er slik sett særskilt interessant at intervjua/samtalane om hasj står fram som litt "uklare" skildringar av erfaringar og opplevingar knytt til hasjbruk. Hasjen er på ein måte ikkje så viktig, samtidig som den er viktig. Rusen vert skildra som "mild og fin", den får ein til å slappe av og kjenne seg roleg, den kan gje sterkare musikkopplevingar og ikkje sjeldan latterkick. Mykje røyking gjer ein dessutan sløv, trøytt og lat. Det heile kjem an på kva form ein er i, om ein røyker aleine eller saman med andre, kor mykje ein røyker, kvaliteten på hasjen etc.
Eg synest at hasjbruken blir framstilt litt som at det ikkje er noko "big deal" - samstundes som det er "big deal"; dei fleste har i periodar røykt relativt mykje (slik dei ser det sjølv) og dei som har kutta det ut, har tatt eit medvite val om at dei vil slutte. Typisk svarte intervjupersonane litt sånn når eg spurte kva dei særskilt likte med hasj; "Ja kva er det eg likar med det? Det må jo vere noko sidan eg har heldt på med det såpass lenge..." Ein av dei eg intervjua skildra periodar etter mykje hasjrøyking som om "du har vore på tivoli i fleire dagar og plutselig så reiser tivoliet" - altså; keisemd, kva skal ein finne på? Eg synest svara/uttalingane er interessante og dei fleste snakkar om hasj på liknande måtar. Det er ok/moro/bra/fint/hyggelig å røyke - men stort sett heller ingen krise om ein ikkje gjer det. Det blir berre litt meir keisamt rett og slett - men også det går over etter ei kort stund.
At stoffet er kategorisert som narkotika gjev ein del utfordringar for brukarane, og nokre la vekt på at det var slike element som gjorde at dei til slutt kutta stoffet meir eller mindre heilt ut. Ein kan risikere straff dersom ein blir tatt av politiet, barnevernet kan bli kopla inn dersom ein har små barn og ein kan risikere å misse jobben dersom arbeidsgjevar krev urinprøve som viser seg positiv... Og det er ikkje rusen/røykinga verdt. Nokre av intervjupersonane framstilte at dei var usamde i at bruk av "eit så mildt stoff som hasj", skal kunne gje så alvorlege konsekvensar. Dei såg konsekvensane av å bli tatt for hasjbruk, som meir skadelege enn sjølve stoffet. Dei fleste eg intervjua var elles ikkje like eintydig for eller mot avkriminalisering, og ikkje alle hadde ikkje tatt standpunkt i det heile tatt. På den eine sida meinte dei at det uansett ikkje er noko problem med å få tak i hasj, og risikoen for å bli tatt for det er heller ikkje særskilt stor. Det var slik sett ikkje noko vits i å avkriminalisere det. På den andre sida kan offentlege utsal vere med å regulere bruken betre og dessutan sikre betre kvaliteten på produktet. Men igjen, det var ikkje så viktig..!
Eg trur denne noko "uklare" framstillinga av hasj har med at hasj, som andre rusmidlar, er veva inn i sosiale mønster og det kan derfor vere vanskeleg å snakke om "stoffet hasj" i meir isolert former. Stoffet vert brukt i sosiale samanhengar og det får også meining i nettopp desse sosiale samanhengane. Strippa for desse samanhengane strippar ein også stoffet for meining - for i seg sjølv har stoffet lite meining for dei fleste brukarane.
Alle mine intervjupersonar har brukt hasj og det er heilt klart det mest brukte stoffet. Det er slik sett særskilt interessant at intervjua/samtalane om hasj står fram som litt "uklare" skildringar av erfaringar og opplevingar knytt til hasjbruk. Hasjen er på ein måte ikkje så viktig, samtidig som den er viktig. Rusen vert skildra som "mild og fin", den får ein til å slappe av og kjenne seg roleg, den kan gje sterkare musikkopplevingar og ikkje sjeldan latterkick. Mykje røyking gjer ein dessutan sløv, trøytt og lat. Det heile kjem an på kva form ein er i, om ein røyker aleine eller saman med andre, kor mykje ein røyker, kvaliteten på hasjen etc.
Eg synest at hasjbruken blir framstilt litt som at det ikkje er noko "big deal" - samstundes som det er "big deal"; dei fleste har i periodar røykt relativt mykje (slik dei ser det sjølv) og dei som har kutta det ut, har tatt eit medvite val om at dei vil slutte. Typisk svarte intervjupersonane litt sånn når eg spurte kva dei særskilt likte med hasj; "Ja kva er det eg likar med det? Det må jo vere noko sidan eg har heldt på med det såpass lenge..." Ein av dei eg intervjua skildra periodar etter mykje hasjrøyking som om "du har vore på tivoli i fleire dagar og plutselig så reiser tivoliet" - altså; keisemd, kva skal ein finne på? Eg synest svara/uttalingane er interessante og dei fleste snakkar om hasj på liknande måtar. Det er ok/moro/bra/fint/hyggelig å røyke - men stort sett heller ingen krise om ein ikkje gjer det. Det blir berre litt meir keisamt rett og slett - men også det går over etter ei kort stund.
At stoffet er kategorisert som narkotika gjev ein del utfordringar for brukarane, og nokre la vekt på at det var slike element som gjorde at dei til slutt kutta stoffet meir eller mindre heilt ut. Ein kan risikere straff dersom ein blir tatt av politiet, barnevernet kan bli kopla inn dersom ein har små barn og ein kan risikere å misse jobben dersom arbeidsgjevar krev urinprøve som viser seg positiv... Og det er ikkje rusen/røykinga verdt. Nokre av intervjupersonane framstilte at dei var usamde i at bruk av "eit så mildt stoff som hasj", skal kunne gje så alvorlege konsekvensar. Dei såg konsekvensane av å bli tatt for hasjbruk, som meir skadelege enn sjølve stoffet. Dei fleste eg intervjua var elles ikkje like eintydig for eller mot avkriminalisering, og ikkje alle hadde ikkje tatt standpunkt i det heile tatt. På den eine sida meinte dei at det uansett ikkje er noko problem med å få tak i hasj, og risikoen for å bli tatt for det er heller ikkje særskilt stor. Det var slik sett ikkje noko vits i å avkriminalisere det. På den andre sida kan offentlege utsal vere med å regulere bruken betre og dessutan sikre betre kvaliteten på produktet. Men igjen, det var ikkje så viktig..!
Eg trur denne noko "uklare" framstillinga av hasj har med at hasj, som andre rusmidlar, er veva inn i sosiale mønster og det kan derfor vere vanskeleg å snakke om "stoffet hasj" i meir isolert former. Stoffet vert brukt i sosiale samanhengar og det får også meining i nettopp desse sosiale samanhengane. Strippa for desse samanhengane strippar ein også stoffet for meining - for i seg sjølv har stoffet lite meining for dei fleste brukarane.
torsdag 18. februar 2010
Kjønnsforskjellar?
Dei siste to vekene har eg undervist studentar i ungdomssosiologi om kjønn. Tema har blant anna vore kva tyding kjønn har i dag, og korleis me gjer kjønn i familien, i foreldreskap, hushald og i arbeidslivet. I sosiologien ser ein ikkje på kjønn som (berre) noko ein har eller er, men også som noko ein gjer. Når eg fyrst er inne i dette tema, tenkte eg å gjere nokre refleksjonar kring rus og kjønn også i bloggen.
Som eg har blogga tidlegare brukar generelt sett menn meir rusmidlar enn kvinner. Menn både drikk meir og tek meir illegale rusmidlar enn kvinner. Men spelar kjønn noko rolle også på andre måtar i samband med bruk av rusmidlar?
Me veit at jenter og gutar har ulike "vegar" inn i rusmisbruk og at "ruskarrierane" ofte vil vere ulike med omsyn til kjønn. Kunnskap om kjønnsforskjellar i samband med rusmiddelmisbruk har også ført til oppretting av kjønnsspesifikke behandlingstilbod. Tidlegare forsking har blant anna vist at typisk vert unge jenter introdusert til illegale rusmidlar via ein (eldre) kjæraste medan gutar oftare vert introdusert via kompisar. Rusmisbrukande jenter har generelt få venninner og er meir saman med gutevenner. Dei har oftare (enn andre kvinner) ein historie med vald og seksuelle overgrep. Dette gjeld også for rusmisbrukande menn. Bruk av rusmidlar har tradisjonelt vore sett som maskulint, medan teikn på avhengnad blant menn vert sett som "umannleg". Det blir framheva at rusmisbruk for kvinner (framleis) er særskilt stigmatiserande. Ein del av forklaringa kan vere at kvinners og menns rusmisbruk får ulike konsekvensar, særskilt når det er barn i bilete. Kvinner har oftare aleineansvaret for barn (også når ho er i eit parforhold) og hennar misbruk får dermed større konsekvensar for barna. Rusmiddelbruk i samband med svangerskap kan også påføre barnet store skadar.
Den omtalte forskinga har i hovudsak fokusert på rusmisbrukarar og personar som er i behandling for sine rusproblem. Kan det tenkast at der vil vere andre (mindre) forskjellar mellom kvinner og menn - når bruken er mindre "avvikande" og meir "festprega"? I Noreg er det generelt mindre forskjellar mellom kjønna enn i mange andre land og når det gjeld alkoholbruk er det akseptabelt at også kvinner drikk. Stigmatisering er knytt til dei som drikk for mykje.
I eige materiale har eg førebels vore meir opptatt av at der er ein sentral forskjell mellom personar som (i intervjua) har framstilt seg som "rusmisbrukarar" og dei som har framstilt seg meir som "rekreasjonsbrukarar". Dei snakkar om rusmiddelbruk på ulike måtar. I eigne intervju har eg til dømes ikkje utforska barndom og tidleg ungdomstid i von om å finne "årsaker" der til at folk har erfaring med rus. Nokre av intervjupersonane (både kvinner og menn) har likevel fortalt om hendingar i barndom og ungdomstid, som dei meiner har gjort dei meir sårbare i forhold til rusmidlar. Dette gjeld utelukkande personar som framstiller at dei i periodar har hatt eit meir tvangsprega rusmisbruk og dei har forklart at rusmidlane har gjeve dei "ro". Rekreasjonbrukarane framstiller rusmiddelbruken som noko dei har valt å eksperimentere med grunna dei var nyfikne. Typisk synest dei det var både spennandes og moro. Både kvinnene og mennene i prosjektet har framstilt det slik.
To sentrale kjønnsforskjellar meiner eg likevel det er. Menn er oftare involvert i å hente og selje stoff, medan kvinner oftare får spandert stoff - dei får det gratis rett og slett. Dei framheva at det ikkje ligg noko forventningar om å måtte "gje" noko attande då det er venner/kompisar som spanderer. Fleire fortalte likevel at dei kjente til at nokre jenter "byter" sex mot stoff, men at dette var tabu å snakke om.
Det kan vere interessant å sjå nærare på om kvinner og menn rusar seg på ulike måtar. Har dei ulike opplevingar i samband med rusmiddelbruk? Handterer dei rusinga ulikt - gjer dei rusmiddelbruken på ulike måtar?
Som eg har blogga tidlegare brukar generelt sett menn meir rusmidlar enn kvinner. Menn både drikk meir og tek meir illegale rusmidlar enn kvinner. Men spelar kjønn noko rolle også på andre måtar i samband med bruk av rusmidlar?
Me veit at jenter og gutar har ulike "vegar" inn i rusmisbruk og at "ruskarrierane" ofte vil vere ulike med omsyn til kjønn. Kunnskap om kjønnsforskjellar i samband med rusmiddelmisbruk har også ført til oppretting av kjønnsspesifikke behandlingstilbod. Tidlegare forsking har blant anna vist at typisk vert unge jenter introdusert til illegale rusmidlar via ein (eldre) kjæraste medan gutar oftare vert introdusert via kompisar. Rusmisbrukande jenter har generelt få venninner og er meir saman med gutevenner. Dei har oftare (enn andre kvinner) ein historie med vald og seksuelle overgrep. Dette gjeld også for rusmisbrukande menn. Bruk av rusmidlar har tradisjonelt vore sett som maskulint, medan teikn på avhengnad blant menn vert sett som "umannleg". Det blir framheva at rusmisbruk for kvinner (framleis) er særskilt stigmatiserande. Ein del av forklaringa kan vere at kvinners og menns rusmisbruk får ulike konsekvensar, særskilt når det er barn i bilete. Kvinner har oftare aleineansvaret for barn (også når ho er i eit parforhold) og hennar misbruk får dermed større konsekvensar for barna. Rusmiddelbruk i samband med svangerskap kan også påføre barnet store skadar.
Den omtalte forskinga har i hovudsak fokusert på rusmisbrukarar og personar som er i behandling for sine rusproblem. Kan det tenkast at der vil vere andre (mindre) forskjellar mellom kvinner og menn - når bruken er mindre "avvikande" og meir "festprega"? I Noreg er det generelt mindre forskjellar mellom kjønna enn i mange andre land og når det gjeld alkoholbruk er det akseptabelt at også kvinner drikk. Stigmatisering er knytt til dei som drikk for mykje.
I eige materiale har eg førebels vore meir opptatt av at der er ein sentral forskjell mellom personar som (i intervjua) har framstilt seg som "rusmisbrukarar" og dei som har framstilt seg meir som "rekreasjonsbrukarar". Dei snakkar om rusmiddelbruk på ulike måtar. I eigne intervju har eg til dømes ikkje utforska barndom og tidleg ungdomstid i von om å finne "årsaker" der til at folk har erfaring med rus. Nokre av intervjupersonane (både kvinner og menn) har likevel fortalt om hendingar i barndom og ungdomstid, som dei meiner har gjort dei meir sårbare i forhold til rusmidlar. Dette gjeld utelukkande personar som framstiller at dei i periodar har hatt eit meir tvangsprega rusmisbruk og dei har forklart at rusmidlane har gjeve dei "ro". Rekreasjonbrukarane framstiller rusmiddelbruken som noko dei har valt å eksperimentere med grunna dei var nyfikne. Typisk synest dei det var både spennandes og moro. Både kvinnene og mennene i prosjektet har framstilt det slik.
To sentrale kjønnsforskjellar meiner eg likevel det er. Menn er oftare involvert i å hente og selje stoff, medan kvinner oftare får spandert stoff - dei får det gratis rett og slett. Dei framheva at det ikkje ligg noko forventningar om å måtte "gje" noko attande då det er venner/kompisar som spanderer. Fleire fortalte likevel at dei kjente til at nokre jenter "byter" sex mot stoff, men at dette var tabu å snakke om.
Det kan vere interessant å sjå nærare på om kvinner og menn rusar seg på ulike måtar. Har dei ulike opplevingar i samband med rusmiddelbruk? Handterer dei rusinga ulikt - gjer dei rusmiddelbruken på ulike måtar?
lørdag 6. februar 2010
Rus = tabu?
I ein kommentar på bloggen hevdar innsendaren at rus er tabulagt samfunnet vårt. Det er ein interessant påstand (og observasjon?), og eg tenkte å reflektere noko kring det i denne teksten.
Eg meiner også at vertfall visse tema knytt til rus er tabulagt og vanskeleg å snakke om. Vanskeleg i den forstand at det er knytt masse fordommar til tema. Til dømes er sjølve rusopplevingane eit relevant element ved rusmiddelbruken, men dette har forskinga sjeldan lagt vekt på. Brukarane sine perspektiv og opplevingar er generelt lite fokusert på. Nini Stoltenberg har blant anna kritisert rusforskinga for å ha eit "elendigheitsperspektiv", ho meiner den i hovudsak fokuserer på at folk rusar seg fordi dei har det vondt - og ser vekk frå at mange faktisk rusar seg fordi det er godt! Ho har vidare kritisert framstillinga av personar som enten "rusmisbrukarar" eller "rusfrie" - finst det ikkje noko i mellom? I ein debatt ho deltok i på TV2 fekk ho spørsmål om ho var rusfri - ho sendte då spørsmålet attende til programleiaren, "Er du rusfri? Var du rusfri på laurdag?" Programleiaren vart svar skuldig.
For bruk av illegale rusmidlar føregår også på måtar me vanlegvis knyter til alkohol; på fritida i samband med sosialt samvere. Moderat bruk av alkohol vil stort sett opplevast som positivt for dei fleste. Mange opplev at dei vert meir morosame, meir sosiale og får lettare kontakt med andre etter noko alkoholinntak. Mange har også liknande erfaringar med andre stoff – men det går (nesten) ikkje an å seie høgt. Både hasj, kokain og amfetamin vert nytta i sosiale kontekstar saman med venner. På same måte som for alkohol, er ikkje alle som brukar slike stoff avhengige eller rusmisbrukarar, sjølv om det er det bilete som dominerer både i media og kanskje også i folk flest si oppfatning av illegal rusmiddelbruk. På den andre sida så er det kanskje ikkje så rart - stoffa er ulovlege i bruk, og det finst få bilete eller framstillingar av anna bruk enn misbruk. Men det tyder ikkje at anna bruk ikkje finst.
At eg i hovudsak har fokus på rekreasjonsbruk tyder ikkje at eg bagatelliserer farane ved stoffbruk, eller ser vekk frå at mange faktisk er rusmisbrukarar og at mange også døyr som følgje av bruken. Men det at eg faktisk ofte lyt understreke det når eg snakkar om prosjektet mitt, tyder på at det er sterke tabu knytt til perspektivet eg har valt å utforske.
Så kvifor har eg valt dette perspektivet?
Det er etterkvart ganske mange som har erfaring med å bruke illegale rusmidlar og eg meiner derfor det både er interessant og relevant å utvikle meir kunnskap om dette. Omfangsundersøkingar utført av Statens institutt for rusmiddelforsking viser at det er særskilt i aldersgruppa 20-39 år at bruken av illegale rusmidlar er utbredt. (Det er også i denne aldersgruppa mine intervjupersonar er.) På same måte som at alkoholbruken auka på 1990- og 2000-talet, så auka også bruken av dei illegale rusmidlane. Blant ungdommane (under 20 år) har bruken blitt redusert dei seinare åra medan den ser ut til å stabilisert seg på eit noko høgare nivå blant vaksne. I aldersgruppa 20-39 år har over 30% erfaring med å bruke hasj og over 10% har brukt amfetamin og kokain. Bruk av slike rusmidlar føregår over heile landet men bruken er heilt klart mest utbredt i byane (t.d. i Oslo - der over 50% i denne aldersgruppa har brukt hasj).
Som sagt - bruken føregår i heile landet, også i Sogn (!), men få studiar handlar om rusmiddelbruk utafor byane. Eg vil derfor også inkludere perspektiv om plass i eige prosjekt og valte å gjere intervjua i Årdal.
Eg strevar etter å snakke om og diskutere rus og rusmiddelbruk med folk som har erfaring med å bruke illegale rusmidlar, og andre som er interesserte i tema, på måtar som bryt med, eller utfordrar, dei tradisjonelle førestillingane me har om rusmiddelbruk - for deretter å skrive noko "vetig" om dette. Det er særs utfordrande (men eg prøver!) å utforske tema, utan å samstundes stadfeste ein allereie polarisert debatt; at enten er du for eller så er du imot rusmiddelbruk. Målet er å utvikle relevant kunnskap om rusmiddelbruk som også vil vere nyttig i samband med rusrelatert arbeid på ulike nivå. For å gjere det - lyt ein bryte nokre tabu..!
Eg meiner også at vertfall visse tema knytt til rus er tabulagt og vanskeleg å snakke om. Vanskeleg i den forstand at det er knytt masse fordommar til tema. Til dømes er sjølve rusopplevingane eit relevant element ved rusmiddelbruken, men dette har forskinga sjeldan lagt vekt på. Brukarane sine perspektiv og opplevingar er generelt lite fokusert på. Nini Stoltenberg har blant anna kritisert rusforskinga for å ha eit "elendigheitsperspektiv", ho meiner den i hovudsak fokuserer på at folk rusar seg fordi dei har det vondt - og ser vekk frå at mange faktisk rusar seg fordi det er godt! Ho har vidare kritisert framstillinga av personar som enten "rusmisbrukarar" eller "rusfrie" - finst det ikkje noko i mellom? I ein debatt ho deltok i på TV2 fekk ho spørsmål om ho var rusfri - ho sendte då spørsmålet attende til programleiaren, "Er du rusfri? Var du rusfri på laurdag?" Programleiaren vart svar skuldig.
For bruk av illegale rusmidlar føregår også på måtar me vanlegvis knyter til alkohol; på fritida i samband med sosialt samvere. Moderat bruk av alkohol vil stort sett opplevast som positivt for dei fleste. Mange opplev at dei vert meir morosame, meir sosiale og får lettare kontakt med andre etter noko alkoholinntak. Mange har også liknande erfaringar med andre stoff – men det går (nesten) ikkje an å seie høgt. Både hasj, kokain og amfetamin vert nytta i sosiale kontekstar saman med venner. På same måte som for alkohol, er ikkje alle som brukar slike stoff avhengige eller rusmisbrukarar, sjølv om det er det bilete som dominerer både i media og kanskje også i folk flest si oppfatning av illegal rusmiddelbruk. På den andre sida så er det kanskje ikkje så rart - stoffa er ulovlege i bruk, og det finst få bilete eller framstillingar av anna bruk enn misbruk. Men det tyder ikkje at anna bruk ikkje finst.
At eg i hovudsak har fokus på rekreasjonsbruk tyder ikkje at eg bagatelliserer farane ved stoffbruk, eller ser vekk frå at mange faktisk er rusmisbrukarar og at mange også døyr som følgje av bruken. Men det at eg faktisk ofte lyt understreke det når eg snakkar om prosjektet mitt, tyder på at det er sterke tabu knytt til perspektivet eg har valt å utforske.
Så kvifor har eg valt dette perspektivet?
Det er etterkvart ganske mange som har erfaring med å bruke illegale rusmidlar og eg meiner derfor det både er interessant og relevant å utvikle meir kunnskap om dette. Omfangsundersøkingar utført av Statens institutt for rusmiddelforsking viser at det er særskilt i aldersgruppa 20-39 år at bruken av illegale rusmidlar er utbredt. (Det er også i denne aldersgruppa mine intervjupersonar er.) På same måte som at alkoholbruken auka på 1990- og 2000-talet, så auka også bruken av dei illegale rusmidlane. Blant ungdommane (under 20 år) har bruken blitt redusert dei seinare åra medan den ser ut til å stabilisert seg på eit noko høgare nivå blant vaksne. I aldersgruppa 20-39 år har over 30% erfaring med å bruke hasj og over 10% har brukt amfetamin og kokain. Bruk av slike rusmidlar føregår over heile landet men bruken er heilt klart mest utbredt i byane (t.d. i Oslo - der over 50% i denne aldersgruppa har brukt hasj).
Som sagt - bruken føregår i heile landet, også i Sogn (!), men få studiar handlar om rusmiddelbruk utafor byane. Eg vil derfor også inkludere perspektiv om plass i eige prosjekt og valte å gjere intervjua i Årdal.
Eg strevar etter å snakke om og diskutere rus og rusmiddelbruk med folk som har erfaring med å bruke illegale rusmidlar, og andre som er interesserte i tema, på måtar som bryt med, eller utfordrar, dei tradisjonelle førestillingane me har om rusmiddelbruk - for deretter å skrive noko "vetig" om dette. Det er særs utfordrande (men eg prøver!) å utforske tema, utan å samstundes stadfeste ein allereie polarisert debatt; at enten er du for eller så er du imot rusmiddelbruk. Målet er å utvikle relevant kunnskap om rusmiddelbruk som også vil vere nyttig i samband med rusrelatert arbeid på ulike nivå. For å gjere det - lyt ein bryte nokre tabu..!
mandag 25. januar 2010
Å lære seg rusen.
Bruk av rusmidlar er eit sosialt fenomen, det er som regel (men ikkje alltid) noko ein gjer saman med andre. Tek nokre øl saman, deler ei flaske vin, deler ein joint - det sosiale er viktig for sjølve opplevinga. Det er og gjennom det sosiale me lærer korleis rusmidlane verkar - det er nemleg ikkje naturgitt korleis me erfarer det å vere rusa. Dei kroppslege verknadane som følgjer med inntak av ulike stoff, t.d. auka puls, kvalme og oppkast, dårlegare konsentrasjon og motorikk, auka/minska matlyst - kan forklarast naturvitskapleg og er like på tvers av ulike kulturar. Men korleis me opplev/forstår/tolkar desse kroppslege verknadane som eit teikn på rus - er i stor grad sosialt lært og har også ulike uttrykk i forskjellige kulturar. Generelt lyt me vite at me har teke eit rusmiddel for å oppleve rus, og fleire studiar viser dessutan at dersom me trur me drikk alkohol, så blir me også fulle..!
Howard Becker (1954) viser i sin klassiske studie av cannabisbrukarar, korleis brukarane lærer seg å oppleve rus med stoffet. Inntak av stoffet fører til at ein blir tørst, får raude auger, blir trøytt, får lyst på mat eller søtt. Å oppleve rus etter inntak, lyt ein lære seg. Oftast er det meir erfarne brukarar som rettleiar og forklarer kva ein skal kjenne etter for å kjenne rusen. Ein av mine intervjupersonar forklarte at første gong han prøvd hasj så kjente han ingenting, men at dei han røykte saman med (som var meir erfarne enn han) såg på han, at han hadde kjenning. Dei sa til han at han skulle gå nokre rundar på golvet og dei lo og sa: "Me ser det på deg, du har kjenning! Me ser det på deg!" Dei lo så masse at til slutt så byrja også han å le - han vart då overtydd om at han faktisk var rusa - at også han fekk latterkick var nemleg eit sikkert teikn på det.
Historien ovanfor viser det viktige sosiale aspektet ved rusopplevinga. Også andre stoff; amfetamin, kokain, rohypnol, LSD og fleinsopp - har viktige sosiale aspekt ved både bruken og sjølve rusopplevinga.
At rusen på mange måtar er sosialt skapt, tolka og lært i eit sosialt fellesskap, tyder ikkje at rusen er innbilt, oppdikta eller mindre reell, men det viser at rusmidlane, i tillegg til å vere kjemiske substansar, også er sosiale fenomen som blir tilskrive meining. Kva merkelappar dei får er derfor ikkje utan tyding for korleis dei vert opplevd og korleis dei vert brukt.
Howard Becker (1954) viser i sin klassiske studie av cannabisbrukarar, korleis brukarane lærer seg å oppleve rus med stoffet. Inntak av stoffet fører til at ein blir tørst, får raude auger, blir trøytt, får lyst på mat eller søtt. Å oppleve rus etter inntak, lyt ein lære seg. Oftast er det meir erfarne brukarar som rettleiar og forklarer kva ein skal kjenne etter for å kjenne rusen. Ein av mine intervjupersonar forklarte at første gong han prøvd hasj så kjente han ingenting, men at dei han røykte saman med (som var meir erfarne enn han) såg på han, at han hadde kjenning. Dei sa til han at han skulle gå nokre rundar på golvet og dei lo og sa: "Me ser det på deg, du har kjenning! Me ser det på deg!" Dei lo så masse at til slutt så byrja også han å le - han vart då overtydd om at han faktisk var rusa - at også han fekk latterkick var nemleg eit sikkert teikn på det.
Historien ovanfor viser det viktige sosiale aspektet ved rusopplevinga. Også andre stoff; amfetamin, kokain, rohypnol, LSD og fleinsopp - har viktige sosiale aspekt ved både bruken og sjølve rusopplevinga.
At rusen på mange måtar er sosialt skapt, tolka og lært i eit sosialt fellesskap, tyder ikkje at rusen er innbilt, oppdikta eller mindre reell, men det viser at rusmidlane, i tillegg til å vere kjemiske substansar, også er sosiale fenomen som blir tilskrive meining. Kva merkelappar dei får er derfor ikkje utan tyding for korleis dei vert opplevd og korleis dei vert brukt.
tirsdag 19. januar 2010
Om rus på nett.
Eg vart tidleg klar over at mange brukarar har mykje kunnskap om ulike rusmidlar. I tillegg til eigne erfaringar, vart både film, internett, venner og bøker nemnt som viktige kjelder for informasjon og utveksling av kunnskap om rusmidlar.
Utover 1990-talet vart internett meir tilgjengeleg og har for mange blitt den viktigaste kjelda til å søkje og dele informasjon - også om ulike rusmidlar. På youtube.com ligg det fleire tusen private filmklipp som syner unge menneske i akutt rus. Dei intervjupersonane eg diskuterte slike filmklipp med synest det var "dumt og useriøst" å legge ut slike filmklipp, og meinte at slike filmar vertfall ikkje hadde hatt noko tyding for deira rusmiddelbruk. Derimot har dei hatt nytte av det dei omtalte som meir "seriøse og faglege" nettsider om rusmidlar. Til dømes vart erowid.org og bluelight.ru nemt som døme på slike nettsider. På brukarsider og diskusjonsforum deler brukarar erfaringar med kvarandre, skildrar rusopplevingar og kjem med råd for korleis ein kan bruke ulike rusmidlar og kva ein bør vere varsam med. Utveksling av brukarerfaringane går på tvers av landsdelar og landegrenser.
Kva følgjer får denne informasjonsflyten om rusmidlar? Det kan tenkast at meir kunnskap om rusmidlar gjer at brukarane kjenner seg tryggare i samband med eksperimentering og bruk av ulike rusmidlar. Det treng ikkje samstundes tyde at dei faktisk brukar rusmidlane på tryggare måtar, men det kan tenkast at dei kjenner seg tryggare - når dei veit korleis rusmiddelet verkar, når dei har lese tilrådingar frå fleire andre brukarar, også om kva som er normale biverknader og kva som eventuelt kan gå gale. Fleire eg har intervjua meinte heilt klart at slik kunnskap gjorde dei i betre stand til å handtere risikoen ved rusmiddelbruk. Tidlegare forsking har også tyda på dette.
Fører større kunnskap om rusmidlar til mindre risikofylt rusmiddelbruk eller kan det tvert om vere slik at det fører til meir risikofylt bruk? Bruken av rusmidlar (både legale og illegale) auka utover 1990- og 2000-talet, men ser no ut til å ha stabilisert seg. Kan den auka informasjonsflyten og kunnskapsdelinga hatt tyding for at rusmiddelbruken auka så sterkt utover 1990- og 2000-talet..? Dette skal eg ikkje spekulere vidare i, men eg synest det er interessant å utforske vidare korleis brukarar søkjer, deler og handterer informasjon om rusmidlar dei får via internett.
Utover 1990-talet vart internett meir tilgjengeleg og har for mange blitt den viktigaste kjelda til å søkje og dele informasjon - også om ulike rusmidlar. På youtube.com ligg det fleire tusen private filmklipp som syner unge menneske i akutt rus. Dei intervjupersonane eg diskuterte slike filmklipp med synest det var "dumt og useriøst" å legge ut slike filmklipp, og meinte at slike filmar vertfall ikkje hadde hatt noko tyding for deira rusmiddelbruk. Derimot har dei hatt nytte av det dei omtalte som meir "seriøse og faglege" nettsider om rusmidlar. Til dømes vart erowid.org og bluelight.ru nemt som døme på slike nettsider. På brukarsider og diskusjonsforum deler brukarar erfaringar med kvarandre, skildrar rusopplevingar og kjem med råd for korleis ein kan bruke ulike rusmidlar og kva ein bør vere varsam med. Utveksling av brukarerfaringane går på tvers av landsdelar og landegrenser.
Kva følgjer får denne informasjonsflyten om rusmidlar? Det kan tenkast at meir kunnskap om rusmidlar gjer at brukarane kjenner seg tryggare i samband med eksperimentering og bruk av ulike rusmidlar. Det treng ikkje samstundes tyde at dei faktisk brukar rusmidlane på tryggare måtar, men det kan tenkast at dei kjenner seg tryggare - når dei veit korleis rusmiddelet verkar, når dei har lese tilrådingar frå fleire andre brukarar, også om kva som er normale biverknader og kva som eventuelt kan gå gale. Fleire eg har intervjua meinte heilt klart at slik kunnskap gjorde dei i betre stand til å handtere risikoen ved rusmiddelbruk. Tidlegare forsking har også tyda på dette.
Fører større kunnskap om rusmidlar til mindre risikofylt rusmiddelbruk eller kan det tvert om vere slik at det fører til meir risikofylt bruk? Bruken av rusmidlar (både legale og illegale) auka utover 1990- og 2000-talet, men ser no ut til å ha stabilisert seg. Kan den auka informasjonsflyten og kunnskapsdelinga hatt tyding for at rusmiddelbruken auka så sterkt utover 1990- og 2000-talet..? Dette skal eg ikkje spekulere vidare i, men eg synest det er interessant å utforske vidare korleis brukarar søkjer, deler og handterer informasjon om rusmidlar dei får via internett.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
